Skal, skal ikke, skal, skal ikke...
Hei bloggen. Nå begynner det å bli en stund siden sist. Aaaalt for lenge spør du meg.
Jeg har savnet bloggen. Spesielt i tunge stunder hvor man trenger å ha noen å snakke med, har bloggen alltid vært der for meg med mange søte lesere som kommenterer og gir meg positiv energi. Jeg savner å ha et trygt sted å skrive ned akkurat hva jeg tenker og føler.. Det letter liksom på så utrolig mye!
Det har skjedd mye siden sist. Jeg har kommet meg ganske bra, har flyttet til min far i Oslo, begynt på ny skole, skiftet miljø og startet en ny og annerledes del av livet mitt. Dette har gidd meg masse positiv energi, og jeg angrer ikke et sekund på det valget jeg tok om å gjøre dette. Det var over hodet ikke lett å si hadet til de herlige vennene mine, familie og ikke minst min kjære mamma! I begynnelsen var det tungt. Veldig tungt og det tok tid for meg å vende meg til tanken på at jeg faktisk hadde flyttet. Trondheim var ikke lengre mitt hjem på samme måte som det hadde vært i 15 lange år. Oslo var nå mitt hjem på heltid, og det var rart. Annerledes og litt utryggt.
Skolen begynte og det tok ikke lang tid før jeg følte jeg hadde et komplett liv igjen, men masse nye herlige mennesker. Jeg hadde det fantastisk og tenkte ikke lengre på hvor annerledes og utryggt alt var. Jeg følte meg trygg og gladere enn jeg hadde følt meg på lenge.
I slike situasjoner merker man ganske godt hvem som er ekte venner og hvem som gir slipp når avstanden blir for stor. Jeg har fortsatt de herlige vennene mine i Trondheim, samtidig som jeg har fått mange nye herlige mennesker inn i livet mitt. Denne forandringen har gitt meg mye. Jeg føler selv jeg har vokst ganske mye, klart å hoppe ut i noe nytt som føltes utryggt og skremmende, men som har resultert i en opplevelse jeg aldri kommer til å angre på.
Nå har det snart gåt 1 år og det er rart å tenke på hvor fort tiden har gått. Jeg innså ikke hvor fort tiden har flydd, før jeg faktisk måtte søke skoleplass på nytt for neste skoleår. Det var en rar følelse for jeg klarte ikke å kjenne etter hvor jeg faktisk føler jeg hører hjemme.
Den siste tiden har jeg tenkt mye, aaaalt for mye og jeg har tømt meg selv for masse energi. Når man har to muligheter, er det virkelig ikke lett å vite hvor man innerst inne har lyst til å være. På mange måter vil man være det ene stedet, mens på mange måter vil man være et annet sted. Dette er helt ærlig en jævlig følelse og det er virkelig ikke lett å slippe tanken på disse to ulike mulighetene. Når man har vært det ene stedet og skal hjem, og man kjenner bare man blir dratt tilbake dit igjen. Jeg prøver ofte å fortelle meg selv at jeg er hjemme nå. Det er her jeg bor, og her jeg vil være fremmover. Jeg føler selv jeg er delt i to ulike personer, og den andre meg sier noe hel annet. Den forteller meg stadig vekk at jeg vil hjem, hjem til der jeg hører til.. Men hvor er egentlig det, og hvorfor?... Jeg har bestem meg nå for å slippe tankene på denne usikkerheten, leve livet og ta ting som det kommer.. For svaret ligger der, og hvorfor bruke masse energi på å finne det da?

Herlige Frida snuppa og meg
Har du noen gang vært i situasjoner, hvor du er usikker på hva som er det rette for deg?
Marte
























































